I en av julehøytidens bibeltekster heter det om Jesus at ”han er utstrålingen av Guds herlighet” (Hebr 1,3). Jesus har utstråling.
Det hender vi sier det om mennesker, at hun eller han har utstråling. Vi sier det om personer som betar oss, fascinerer oss.
Jeg forestiller meg at gjeterne og vismennene ble betatt av den nyfødte som lå der i krybben. Det var noe fascinerende ved ham. Jesusbarnet hadde utstråling.
Mennesker som møtte den voksne Jesus, ble også betatt av ham. Det var noe med hans væremåte, hans vesen, det han sa og gjorde, som fascinerte. Evangeliene forteller at han løftet de nedslåtte opp, tilga synder, spiste med de utstøtte, ga dem liv og verdighet på nytt. Slik utstrålte han noe som fikk mennesker til å flokke seg rundt ham.
Også fra Jesu kors stråler det. Det er vanskeligere å forestille jeg. Men Jesus gikk veien fra krybben til korset. For å minne oss om veien han måtte gå, maler ikonkunstnerne ofte Jesusbarnets svøp slik at det likner linkledet døde ble iført.
Hva var det Jesus utstrålte, på sin vei fra krybben til korset? Guds herlighet, sier bibelordet.
Guds herlighet er hans storhet, dybdene i ham, hans skinnende lysglans. Men det fascinerende ved Gud er at han ikke beholder sin herlighet for seg selv. Guds herlighet forblir ikke i det høye, men tar bolig i det lave. For Gud er en menneskekjærlig Gud. Hemmeligheten om hans herlighet er at han er ute etter å elske oss tilbake til seg. Det var derfor Jesus kom til oss.
I et uthus, hvor husdyra pleier å holde til, stråler det herlighet fra den nyfødtes ansikt. Det samme lyset skinner for dem som møter ham og kommer til tro på ham. Ja, selv fra Jesu forpinte ansikt på korset, skinner Guds herlighet. For i Jesus blir jord og hverdag og alt som er såret og knust, gjennomlyst og løftet til Gud.
Han er utstrålingen av Guds herlighet! Det er juleevangeliets dype hemmelighet.
Knut Erling Johansen
fungerende biskop i Borg