ANDAKT
Aoka hivavaka isika rehetra.
(Vil du vite hva det betyr, kan du lese videre)
Jeg vokste opp som misjonærbarn på Madagaskar. Fra jeg var to år gammel var det det gassiske miljøet som omga meg, hverdag som helg. Hver søndag var det kirkegang. Kirken var alltid full, og en stor del var barn og ungdom. Salmesangen var høylydt og rytmisk, det ble sunget fra hjertet og det ble sunget firstemt. Prekenen kunne bli litt langdryg, men som toåring fant jeg snart ut hemmeligheten med hvordan enhver preken avsluttes. Jeg ropte så høyt jeg kunne fra benken der jeg satt mellom mine foreldre: ”Amen”.
Siden har jeg sett det som naturlig å delta når jeg er tilstede i en gudstjeneste. Mine foreldre har fortalt meg den første hele setningen jeg sa. Tidlig en morgen hørte de fra barnesenga: ”Aoka hivavaka isika rehetra”. Det betydde: ”La oss alle be”. Det gikk en stund før jeg ble like stø i norsk som i gassisk, for mine foreldre var begge i arbeid, og som enebarn var det nesten bare innfødte jeg var sammen med. De ga meg sine verdier og holdninger som jeg den dag i dag setter stor pris på.
Gudstjeneste ble på gassisk kalt ”fotoampivavahana”. Det betyr ”Bønnetid.” Gasserne gikk i kirken for å be, og be gjorde de. Alle visste hva Det Hellige var og det hadde de dyp respekt for. At Den Hellige er en kjærlig Gud som viser nåde, var grunn til gleden og lovsangen i gudstjenesten. De gassiske ordene er lange som dere ser, og liturgien, som var oversatt fra norsk, måtte nødvendigvis bli dobbelt så lang som den norske. Men hva betyr tre timer fra eller til i en kultur hvor tiden ikke går, men kommer?
57 år senere finner jeg meg selv som prest i Nannestad. Når jeg går inn i en av våre fire kirker, er det med den samme glede, forventning og respekt. Om det er mange eller få tilstede, er det det samme som skjer: vi samles for å henvende oss til Gud, vår skaper og Jesus Kristus vår frelser. Vi kommer med alt som tynger oss eller gleder oss. For de fleste i Nannestad er det viktig å bruke kirken i livets tyngste sorg og livets største gledesøyeblikk. I dette rommet kan vi også fornemme at Gud lar sin velsignelse, trøst og uendelig store nåde strømme mot oss. I vår moderne mediakultur er det ikke så lett å skifte holding når vi går inn kirkedøra, for vi er så vant til at vi skal underholdes. En gudstjeneste er dårlig underholdning, men et godt sted å være når vi har noe å si til Gud, eller vil lytte til hans stemme. Derfor kunne vi kanskje si til oss selv, hver gang vi går inn kirkedøra, ”La oss alle be.”
Arne Torkild Aasen. .