Håp kan vi aldri få for mye av. Det trenger vi i vår urolige tid.
Søndagstanker
Søndag 15. november
25 søndag i treenighetstiden
Tekst Mark 2,1-12
Vi trenger håp!
Fortellingen om dem lamme mannen som ble frisk er en fortelling om håp og en fortelling som gir håp. Håp kan vi aldri få for mye av. Det trenger vi i vår urolige tid. Håp for Ukraina, håp for Sudan, håp for USA. Men ikke bare internasjonalt. Noen og hver av oss trenger håp over eget liv og i forholdet til ektefellen eller barna. Særlig trenger de håp som ikke har noe håp selv. De vandrer midt iblant oss.
Til deg som er uten håp – hvordan tror du mannen på båren hadde det? Jeg tror han hadde gitt opp - at livet var en plage og at han helst ville dø.
Kanskje tenkte han å avslutte livet.
Det han ikke regnet med var sine venner. De klarte ikke å sitte stille og la mannen gå til grunne. De tok affære, brakte ham til Jesus, brøt opp taket, senket han ned og håpet det beste. Det gikk bra. I møte med menneskesønnen skjer underet. Han får sine synder tilgitt! Bitterheten og giften den sprer i oss er en synd mot Guds gode vilje. Helbredelsen var en bonus, skapt av andre menneskers gode vilje.
Ja, men jeg har ingen slike venner, sier du kanskje, som kan bringe meg til Jesus. Jo, det har du, sier jeg. Hver gang noen ber Fader Vår ber vi kollektivt: tilgi oss vår skyld, la oss ikke komme i fristelse, frels oss fra det onde. Det er noen som løfter og bærer deg og bringer deg frem for Jesus. Hver gang vi ber Herrens bønn i gudstjenesten løfter vi frem deg som er uten håp for håpets Herre. Du er ikke alene!
Bjørn Skogstad